Kjære Quebec City

Jeg skriver til deg for å takke for en flott lørdag. Det var litt kaldt, men det var verdt minusgradene å hilse på deg. Jeg ble litt forsinket, for bussen sto fast i trafikken i en time på vei til McGill. Jeg ville gjerne ha kommet til deg før, og du må vite at det ikke var min skyld.

Du var annerledes, Quebec (for vi kan vel være på fornavn?), enn jeg hadde tenkt meg. Montreal har spredt sine flotte bygg rundt, men du valgte å samle dem på toppen av åsen. Eller kanskje det var jeg som ikke så meg godt nok rundt da jeg var på besøk hos deg? For der Montreal danser rundt i åpne gater med lekne bygninger, sitter du på majestetisk der oppe og ser ned på fabrikkene og elven der isen ligger som et lokk. Og du vet at alt du ser er ditt.

Du er så rolig, du Quebec. På vinterfestivalen sang du så fint, og du lyste opp i mørket. Men alltid med en stille verdighet. Du har jo sett så mye vondt der festivalen foregikk. Du blødde og skrek, men ingen kom for å redde deg. Ingen hørte deg. Jeg har sett sletten du så mennene dine falle. Det var så stille der. Så vakkert. Ingen kom da du falt, Quebec, men du reiste deg. Du fant igjen verdigheten din, og du slo tilbake. Mange vil avfeie kampen du har kjempet i så mange år for frihet til å snakke på ditt eget språk, snakke på dine premisser, som unødvendig og arrogant. Men de kjenner deg ikke slik som jeg kjenner deg, kjære Quebec. Jeg vet at verden trenger unike steder med unike folk. Jeg vet at vi trenger flere stemmer. Den engelske delen av Canada kan ikke romme alt du har å si, Quebec.

Du er ikke bare alvorlig. Festivalen var en feiring av vinteren, en knytneve mot vinterens mørke og tunge følelser som vokser seg store i natten. Latter og klapping, lønnesirup og beverhaler, konsert og godt selskap. Du retter deg opp når mørket lister seg på tå inn byporten. Du hever skjoldet. Med den stille verdigheten du har greid å holde fast på.

Likevel blir jeg noen ganger litt oppgitt. Som når jeg spør etter hjelp på engelsk og får utålmodige svar tilbake. Men de var flinke på turistkontoret og ishotellet. Og jeg greier ikke å være sint på deg alt for lenge om gangen. Jeg puster meg opp, jeg kan bli sint, men så ser du på meg og smiler, og da må jeg også smile for du er så vakker i vintermørket.

Ishotellet var så vakkert. Vi måtte reise litt for å komme dit, men det var verdt det. Alt du har å by på, Quebec! Jeg visste ikke at man kunne gjøre så mye vakkert med is. Hotellet besto av kunsverk, rett og slett. Takk for at du delte det med meg.

Jeg tok av meg hatten for deg, min kjære Quebec, før jeg forsvant i mørke. Jeg kjente nesten ikke igjen min egen by etter jeg var hos deg. Det tok en stund før jeg kjente igjen Rue  St. Catherine og Rue Sherbrooke. Så danset Montreal for meg, og jeg kjente at jeg var tilbake.

Jeg sier ikke farvel lenger. Jeg får det ikke til. Jeg har sluttet å tro at man kan gjøre det; sette streker og snu ryggen til. Sluttet å tenke at man kan late som andre ikke finnes, stenge de ute eller glemme. Og jeg har oppdaget at det er en styrke å ikke greie det. Jeg er ikke beinhard og kald. Not hardcore. De er med, de jeg ikke lenger kan eller vil snakke med. De er minner fra en annen tid, som jeg ikke vil miste selv om det betyr å sørge og gråte, reise seg opp og gå videre og vite at de alltid vil være der. De som gikk. De jeg gikk fra. Kjære Quebec, jeg vet ikke om jeg kommer tilbake. Men jeg kommer ikke til å glemme deg. Jeg kommer til å se på bilder og smile, tenke på deg og le. Jeg er så glad for at jeg fikk møte deg, selv om det bare var for en liten stund.

Au revoir, my love!

Å bo et annet sted: Da jeg bodde i Canada

Det har falt snø i natt, og fra kjøkkenvinduet ser jeg har bare hvite hauger. Vi, de europeiske studentene, oppmunterer hverandre. Jeg har plutselig blitt snøekspert, Diane vet alt om støvler og Federico har bestemt seg for å gå hjem hver dag, og ikke ta metroen. Over varme kopper på Second Cup rett ved siden av campus diskuterer vi hvor langt man kan gå under bakken i Montreals undergrunnsby og er ikke redde for 30 blå. Mens vi var i Quebec City nærmet det seg visst 40 below. Vi er ikke redde, vi som henger på Second Cup. Vi ble selvsikre etter de første dagene med snø.

Jeg har blitt flytende i værspråket. Jeg vet forskjellen på wind chill og målt temp, jeg vet når skjerfet må surres rundt halsen fire ganger og når det holder med to. Jeg forteller røverhistorier fra felten, og hører på andres historier. Vi ler og sier at vi er kanadiere nå.

“The enemy of my enemy is my friend.” Jeg smiler til fremmede som haster forbi i snøstormen. Folk som faller blir hjulpet opp og klappet på skulderen. Vi står alene, men vi står sammen når Kong Vinter viser muskler down town. It’s not that bad, eh?

Kanadiere har ikke samme sans for dramatikk som sine naboer sør for grensa. De er et trofast folkeslag, disse kanadierne. Klare til å ordne opp, dag etter dag. Ingen klager, ingen er redde for å snø inne. Der det er spader og veisalt er det også håp.

Koppene våre er forlengst tomme, og det er på tide å gå hjem.  Jeg retter meg i ryggen, hever hodet og surrer skjerfet rundt halsen og er klar for kulden. Vi er ikke redde, vi som henger på Second Cup. Vi er alene, men vi står sammen. Vi som bor et annet sted.

Et stykke fra stammen

En kveld i en park ved et tre står ei jente med hånden mot stammen. De som går forbi vil kanskje først legge merke til det lange håret. Eller kanskje de først vil se den gule luen og le litt, siden den står i så sterk kontrast mot de svarte håret, klærne og skoene. De vet det ikke ennå, men hun er jenta som ble sett for siste gang.

 

De vil fortelle om lua og klærne til politi, presse og andre tilfeldige nysgjerrige som vil høre alt om hva som skjedde den kvelden. Det vil ikke komme mye informasjon fra politiet. Hun er bare sett stående der ved treet. Ingen vitner så hvor hun gikk etterpå eller om hun var sammen med noen. Det vil i det hele tatt var frustrerende å være i politikorps og pressekorps disse kalde høstukene.

 

Hvis de som skulle bli vitnene i forsvinningssaken hadde gått litt nærmere, ville de kanskje ha sett hva hun holdt på med. De ville sett de lange fingrene som lett berørte trestammen. Fingrene som kan spille piano på oppfordring og som kan treffe tastaturtaster og skrive oppgaver sensorer pleier å like. De ville sett de vakre hendene og armene hennes som kan strekkes ut og holde rundt. Jenta var opptatt med å måle avstanden mellom seg og stammen ved hjelp av fingrene. Avstanden strakk seg fra fingertuppen til det første leddet, og hun lurte på om avstanden var stor nok. Var den liten nok?

 

Noen ganger ville hun at avstanden skulle være liken lang som hånden, og noen ganger ville at den skulle være en armelengde. Det er så vanskelig å bestemme seg for hvor langt unna man bør være. Aller helst ville hun løpe fra treet, fra parken og fra kvelden. Løpe mot et annet sted hvor man ikke måler avstander i hender og armer, men måler hverandre fra føttene og opp til hodet.

 

Men ikke noe av dette vil vitnene i det som ble til en drapsetterforskning se. De vil i stedet ligge våkne og prøve å huske om de så noen rundt henne. I mange timer vil de lure på om hun så redd ut eller om de kunne ha stoppet noen hvis de hadde gått ut en halvtime senere. Ingen av disse spørsmålene vil få svar, for etter at politiet finner henne under jorden 147 armlengder fra treet, vil de ikke finne flere spor.

 

Hun er jenta som noen så for siste gang en kveld i en park ved et tre. Hun er jenta som ble borte. Hun er jenta som ble funnet et stykke fra stammen.