Nattasang for små jenter

Jeg leste Lullabies for Little Criminals av Heather O’Neill som handler om ei lita jente som vokser opp i Montreal, byen jeg bare har bodd i som voksen. Jeg vet ikke hvordan det er å være liten i Montreal. Jeg vet jo egentlig ikke hvordan det er å vokse opp i en by, jeg som lekte i forstaden.

Da jeg leste den romanen, skulle jeg snart reise fra Canada, landet jeg hadde bodd i i et år. Montreal er byen jeg ble fri i. Byen jeg ble voksen i. Hvordan hadde det vært å være barn der?

Jeg tror jeg også hadde vært redd for de større barna som bodde øverst i gata. Hadde de stjålet lekene mine hadde jeg løpt hjem gråtende, slik som jeg gjorde her. Jeg hadde brukt alle kronestykkene mine på is på kjøpesenteret midt i Montreal og jeg hadde gått meg bort i de underjordiske gangene i sentrum. Skolen min hadde ikke vært omringet av gårder. Det hadde ikke vært natursti rett ved skolen eller frisk, ren luft. På skolen min i Montreal hadde jeg gått med uniform og jeg hadde nok blitt busset begge veier. Jeg hadde aldri visst hvordan det er å rase ned bilfrie veier i den kalde morgenluften. Foreldrene mine hadde blitt kalt Mr and Mrs, og jeg hadde måtte ha kalt læreren min sir.

Da jeg som liten våknet opp med øreverk måtte mamma og pappa ha kjørt meg til legevakten i sentrum. Eller kanskje de hadde pakket meg inn i en dyne og tatt en taxi? Vi hadde ikke vært nødt til å reise så langt, og kanskje hadde jeg fått hjelp fortere? Hadde jeg sittet like lenge i pappas armkrok på legevakten i Montreal som her? Og den varme sjokoladen som alltid ble kald nok akkurat da legen hadde tid til meg, hadde den blitt kaldere fortere i iskalde Montreal? Hadde jeg ikke fått vært barn i Norge, hadde jeg aldri sett den alvorlige bilulykken som raste inn rett før jeg hadde blitt lovet hjelp. Jeg hadde aldri fått sett de ungedommene som hadde overlevd sitte knust på venteværelset. Ingen av dem holdt rundt hverandre. Det var som alle hadde blitt til glass og hadde noen tatt på hverandre hadde de blitt knust. Jeg husker den ene gutten sitte i hjørnet med hodet i fanget. Var det kanskje kjæresten som lå der inne, bak dørene han ikke fikk gå igjennom? Var det bestekameraten han hadde vokst opp sammen med? Før mamma og jeg fikk vite hvordan det hadde gått, ble vi kalt inn til en ledig lege. Jeg har alltid lurt på hvordan det gikk med ungdommene. Overlevde han? Greide de tilslutt å holde rundt hverandre, kjenne hverandre knuse og greide de å lime hverandre sammen igjen? Hadde jeg vært fem år i Montreal i stedet, hadde jeg aldri lurt på dette. Men kanskje hadde noe langt verre rast inn i på en legevakt i sentrum av storbyen. Jeg hadde kanskje fått større spørsmål å romme i den lille kroppen min.

Hadde jeg vært barn i Montreal, hadde jeg ikke vært så redd for biler som jeg er nå. Jeg blir nervøs på fortau, livredd i lyskryss. Alle skal så fort alle plasser, og der jeg vokste opp var det som tiden fungerte annerledes. Folk hadde jo dårlig tid her også, jeg hadde jo naboer som alltid var tjue minutter for sent ute, men det var ikke så viktig å være presis. De kunne da vente? I Montreal er det ingen som kan vente på noen, og jeg tror jeg hadde blitt en sånn voksen jeg også. Som løp ut i veiene med dødsforakt til et møte jeg kom til å rekke.

Hvis skjebnen hadde vært annerledes, hvis jeg hadde vokst opp i Montreal, hadde jeg snakket fransk. Kanskje hadde jeg lært meg spansk på skolen, og jeg lurer på om jeg fortsatt hadde likt samfunnsfag. På skolen hadde jeg nok vært like veslevoksen som her hjemme, men i Montreal hadde vi kanskje vært flere. Vi kunne ha dannet en liten vennegjeng, slik at ingen kunne plage oss. Sittet sammen i lunsjen og snakket om hva vi hadde lest, og ikke hva slags klær vi ville kjøpe. Jeg tror jeg hadde forelsket meg i en som ville ha meg på videregående og kanskje hadde han søkt seg til vestkysten da vi skulle søke på universitet. Sammen hadde vi tatt flyet, og det ville ikke blitt slik som det ble her, at jeg tok toget med pappa og bror til Norges vestkyst. Jeg hadde ikke vært alene de første nettene i august ’08 hadde jeg blitt født i Montreal.

Så var jeg aldri barn i Montreal, jeg var barn i Norge, men ble voksen i Canada. Jeg fant mitt andre hjemland etter 21 år. Det er ikke så farlig, jeg er like glad i kanadierne selv om vi ikke deler statsborgerskap. Jeg har aldri danset midt i veien eller kalt læreren min for sir. Jeg synger i stedet nattasanger for den lille jenta som aldri var. Jenta jeg kunne ha vært hvis jeg var født et annet sted. Jeg synger lavt for alt som ikke ble, og litt høyere for jenta jeg var. Hvisker til henne at det går bra tilslutt med oss. Det er bare mørkere om natten på en liten plass uten alle de tusener av lys storbyer har.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

4 svar til Nattasang for små jenter

  1. Lammelåret sier:

    For en veldig fin historie som jeg kjenner setter seg i meg. Du kan fortelle! Og jeg vil gjerne høre mer, så jeg håper du fortsetter å oppdatere bloggen din.

  2. Tilbaketråkk: Canada (del 1) | Erinaceus europaeus

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s