Forever Young

Jeg tror alle har en mental alder inne i seg, og jeg tror min er 17. Et referansepunkt om du vil.  Ikke fordi jeg skulle ønske at jeg var 17 igjen, men jeg har aldri greid å bli kvitt 17-åringen i meg. Det er flaks at hun er så kul, for ellers tror jeg at jeg ville gått lei.

Jeg satte på Bob Dylan for noen dager siden. Maks volum på hybelen, og plutselig ble jeg sendt tilbake til 713-bussen på vei til skolen. Det er tidlig, for jeg måtte opp tidlig for å gå på drømmeskolen. Dylan på maks volum, SU-button på jakka og bok mellom hendene. Jeg leste John Irving og følte meg kjempevoksen. But she breaks just like a little girl.

Jeg var veldig radikal da jeg gikk på videregående, men å være nestleder i SU i Asker er et utakknemlig verv. Vi trodde vi skulle redde verden, og av og til lukket jeg øyene og gledet meg til revolusjonen. Det skulle ikke være en fæl revolusjon slik som i Kina og Russland, men vi var alle enige om at det skulle bli flott uten kapitalismen. Alle fire som kom på møtene. For the loser now/Will be later to win/For the times they are a-changin.

Av og til hører jeg på folk snakke om hvordan de ikke passet inn på videregående. For meg var det ikke noe mål å passe inn, fordi jeg gikk på en sånn skole hvor folk visste prisen av alt, men ikke verdien av noe. De brukte mange tusen på klær i måneden, snakket stygt om folk på trygd og ville bli advokater hele gjengen. Slik at de kunne fylle hjemmene sine med penger, og ikke med kjærlighet, latter og gode bøker. Jeg fant mine folk og lot resten være i fred. Jeg visste at når jeg ble voksen skulle jeg tjene nok til å betale regningene og mat, og så skulle hjemmet mitt være fylt til randen av latter og gode historier. Jeg skulle sitte i sofaen og se på mannen min og tenke at vi har kanskje ikke så mye i banken, men vi har så mye i hjertene våre. Og hver gang arbeidsgiver truet med å kreve at jeg skulle jobbe mer for mindre, så skulle jeg streike meg fra gård og grunn.  I ain’t gonna work on Maggie’s farm no more.

For ei radikal jente som meg selv, var det sånn jeg tenkte. Jeg tenkte på samhold, på kamerater og at ”jeg tror på noe stort, av vi alle er små, og derfor trenger hverandre”.  I skoletimene, derimot, tenkte jeg mest på meg selv. Eller, jeg var vel overbevist om at det var til det beste for alle om jeg snakket mye. Jeg var så skråsikker. En gang leste jeg faktisk They Shoot Horses, Don’t They for å bevise at Of Mice and Men gjør en dårlig jobb ved å beskrive barmhjertighetsmord. Norsklæreren min, en svært tålmodig ung mann, hørte på meg legge ut romanen som så optimistisk spør ”hvis vi dreper hester som har det vondt, hvorfor kan vi ikke skyte mennesker som ikke greier å leve med smerten de føler?”. I ettertid har jeg innsett at jeg kunne ha tonet det litt ned. På en annen side, beundrer jeg henne litt, 17-årige meg, fordi hun turde å rekke opp hånden og si klart i fra at hun var uenige. Jeg var kanskje ingen Nelson Mandela, men på Blindern blir man fort sittende å nikke. Forleser vet nok best. Da skriker 17-åringe meg nei! Og jeg kjenner at jeg noen ganger savner den jenta, hun som helt oppriktig mener at hun har rett. Ikke alltid, men så ofte jeg kan lar 17-åringen i meg få frie tøyler. Noen ganger savner jeg å være bombesikker, men jeg har lært at noen ganger kan det være viktigere å svare ”vet ikke”. «Remember that murder that happened in a bar ?»/»Remember you said you saw the getaway car?»/»You think you’d like to play ball with the law ?»/»Think it might-a been that fighter you saw running that night ?»/»Don’t forget that you are white»./Arthur Dexter Bradley said «I’m really not sure».

Jeg tror vi alle har en mental alder, og min er 17. Av og til, når jeg spiller Dylan eller leser Ibsen, blir jeg 17 et lite sekund. Lener meg tilbake og kjenner på alle de sterke følelsene, bildene og tankene. Lukker øyene og ser sykehusrom, gutten som var så kjekk men akk, så uoppnåelig, klasserom, busstopp og vennene som var på mitt lag, alltid. Skråsikkerheten. Kampen for rettferdighet for alle. Følelsen av å være voksen, men likevel uten alle erfaringene og ansvaret som er en del av å være voksen og selvstendig. Å kjenne at man står på en terskel til noe større og bedre, men at det er litt skummelt likevel. Tryggheten av at det er ett år igjen til jeg må ta noen avgjørelser på ordentlig. Bob og jeg sang i kor gjennom videregående. Vi gjør det fremdeles, fire år senere: How does it feel/To be on your own /With no direction home/Like a complete unknown/Like a rolling stone?

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

3 svar til Forever Young

  1. Lammelåret sier:

    Jeg prøver å finne ut hva min mentale alder er, jeg tror den er mye høyere enn min faktiske alder, skummelt nok.

    Du har sikkert rett i at man har et alderspunkt i seg selv man stadig vender tilbake til, som ting spilles ut fra. En interessant tanke!

  2. Tilbaketråkk: Hurra! | Erinaceus europaeus

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s