Hjertebank

Jeg hørte en gang at mennesker har et begrenset antall hjerteslag til rådighet. Det er noen som har forsket på dette, og funnet ut at det er mulig å anslå hvor mange ganger et menneskehjerte kan slå før det ikke greier mer. Det er ingenting du kan gjøre. Du kan holde pusten, men du kan ikke stoppe hjertet. Du kan ikke holde hånden mot brystet og jukse deg til noen ekstra sekunder.

I de siste timene på sykehuset, tenkte jeg på dette. Så på monitoren over senga di og lurte på hvor mange slag som var igjen. Det er jo ikke det man skal tenke på når man er på et sykehus. Man skal håpe, inngå pakter med Gud, ringe familien sin, holde rundt en kaffekopp fordi det er noe varmt og trygt å holde fast på når hele verden raser sammen. Man skal ikke, slik som jeg, telle antall topper på hjertemonitoren og lure på hvor mange det er igjen. Telle mine egne og tenke at jeg vil gi deg alle mine.

Jeg hørte på stemmen din da du ringte fra sykehuset at det holdt på å skje. Vi hadde snakket så mye om det. Vi hadde snakket om hva som ville skje etterpå, hva du ville skulle skje, alt var skrevet ned, lagt i ei mappe og lagt bort. På sykehuset slapp jeg derfor å forhandle med Gud og holde rundt kopper. Jeg kunne holde hånden din, føle pulsen din. Det hadde vært så viktig for deg at jeg ikke skulle være redd for livet uten deg. Vi var så opptatt av at jeg skulle ha en plan. Du sa at du ikke ville reise jorden rundt eller hoppe i fallskjerm, at du ville at alt skulle være som før. Du, som ville ha et normalt liv, hadde stått opp om natten og skrevet små post-it lapper som du hadde festet på bankbrev og forsikringspapirer. Og mens jeg lå våken og hørte deg lete etter en penn, ønsket jeg å være nær deg. Slik som jeg var før. Like nær som nå. Da jeg kjente at pulsen din ble svakere, krøp jeg opp i senga og la hodet på brystkassa di. Kjente at den hevet og senket seg langsomt. Så nesten ikke det hele tatt.

Da du sluttet å puste, da alt i deg var brukt opp, ble jeg liggende å høre på stillheten. Hørte på alt i deg forsvinne før jeg reiste meg opp. Løp ut, løp bort slik at hjertet skulle slå fortere helt til det ikke var noen slag igjen, så jeg kunne forsvinne sammen med deg.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

4 svar til Hjertebank

  1. T sier:

    Jeg leste dette tidligere i dag, og trodde ikke jeg hadde noe å kommentere som ville føles rett. Det har jeg egentlig fortsatt ikke, men jeg synes du skulle vite at dette er noe av det peneste jeg har lest. Jeg har tenkt på det hele dagen og har fortsatt litt klump i halsen.

  2. supermarie sier:

    Wow…… Dette traff meg langt inne i hjertet, for en sår, trist og vond tekst – men allikevel så nydelig. ❤ Håper det går bra med deg, stor klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s