Troen

Troen, sier du. Tvilen, livet, nesten skriker du. Store ord, med større bokstaver og utropstegn, danser bortover gulvet. Du snakker om at du ikke lenger vet, du tror og du tviler og du snakker som om du tror at ingen har tenkt slik før deg. Du snakker om at du ikke vet hvor du skal, ikke hvem du er og ikke hvorfor du er her. Jeg drikker mer fra vinglasset, og svarer at jeg vet jo egentlig ikke. Jeg tenker at du er her sammen med meg, og lukker øyene og ønsker at det skal være nok. At jeg skal være nok for deg.

Du skjenker mer vin til oss begge og fortsetter på din tirade over livet, tvilen og døden. Du forteller at du pleide å tro, du var en sånn skikkelig irriterende barnekristen som ba hver kveld. Du blir stille og alvorlig og forteller om da du ble ertet av noen i klassen og ba til Gud om at de måtte stoppe. Og nesten dag, som magi, var de blitt greie. Åtteårige deg ble så satt ut at du løp hele veien til kirken for å fortelle presten om dette.

Jeg vet hvordan historien ender. Jeg vet at den ender to år senere. Faren din ligger på et sykehusrom. Det er sommer og det er en spesielt varm dag. Rundt han sitter du og familien og venter på at han skal dø. Du forlot Gud i det rommet. Det var der tvilen snek seg inn i sjelen din. Den holdt deg våken, og du lurte på hvorfor Gud svek faren din, men reddet deg fra bøllene på skolen. Og da natten gled inn i dagen, da tvilen din hadde fylt deg helt opp  tenkte du  at Gud ikke kan finnes. Man mister ingen med det samme de dør, hvisket du til meg mange år senere. Man mister dem litt om gangen. Man mister biter hele tiden. Dagen man går hjem og har glemt stemmen deres. Da du ikke lenger husket navnet på kaninen han hadde da var ti. Du så ned og blikket ditt ble alvorlig. Du hvisket at man mister dem gang på gang. Og midt opp i alt dette, midt i alt det såre, visste jeg at elsker deg. Langt vekk fra troen din fant jeg deg. Midt i all tvilen din fant jeg noe jeg var sikker på for første gang på flere år

Vi har drukket opp nesten hele flasken.  Du sier at du vil slutte å studere. Du begynner å snakke om noen kamerater som bare seilte. De satt på en fest og snakket om det ville være så fint å seile i et år, og en av dem hadde visst sagt at faren hadde en båt han aldri brukte. Og neste dag hadde de vært og sett på båten, og noen uker senere hadde de bare reist og ikke kommet hjem før 16 måneder senere. Og det vil du også plutselig gjøre. Jeg ler og sier at du kan jo ikke seile. Du blir sjøsyk på danskbåten. Men dette har du tenkt på en stund. Dette har du tenkte på mens vi har spist middag sammen, sett på tv og sittet på trikken. Vi har snakket om andre ting, men du har altså tenkt på at du ikke vil være sammen med meg.

Jeg må ikke bli sint. Det er ikke sånn det er, sier du. Ordene som danset og som hadde vært så store blir små og lister seg over gulvplankene. Vi har drukket så mye begge to. Vi sitter på gulvet i leiligheten vi kjøpte sammen, som vi har bodd i ett år, og for første gang sitter vi der ensomme. Jeg vil jo bare at du skal bli. Du vet ikke lenger. Du hvisker at du ikke vet lenger, og det skal liksom være grunn nok. Hvis du vil gå, så må du bare gå, hvisker jeg tilbake. Jeg vil ikke ha noen som ikke vil ha meg.

Jeg kaster hele den forbanna vinflasken i veggen. Veggen vi malte hvit sammen blir rød, og du blir så redd at du begynner å skrike til meg og jeg begynner å gråte. Lange, gjennomsiktige, salte dråper faller ned, fra ansiktet og ned til gulvet og det blir stille. Du vil trøste, slik som du alltid gjør, men du er sint og lei deg du også, så vi blir bare stående, fulle og usjarmerende og vi bare ser på hverandre helt til mørket blir til lys fordi det er alt vi får til.

Tvilen. Det var den som ble igjen til slutt.  Det var den som ble størst. Når man mister noen er det troen man mister gang på gang. Tvilen blir igjen. Så stygt kan livet være at alt vi står igjen med er tvilen. Det er troen som er vanskelig å finne. Det er troen vi leter etter i hverandre. Og når jeg pakker sammen sakene mine, bærer eskene ut i bilen og forbereder meg på et liv uten deg, hører jeg ekko av stemmen din i veggene.  Av alle de store ordene dine er det ikke så mange som ble igjen. Tvilen. Det er visst alt jeg husker fra livet vårt sammen. Det var det som var ekte til slutt.

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s