Djevler, Gollum og jeg

Det er noen scener fra litteraturen som har brent seg på netthinna mi. Klok av skade praktiserte mor og far et strengt forbud mot skrekkfilmer helt til jeg var voksen nok til å praktisere det på egenhånd. Og dokumentarer om ”overnaturlige”-vesener etter jeg kom i skade for å se et program om ”the New Jersey-devil” som tiåring og tilbrakte det neste året i frykt for at den skulle fly hele veien fra USA til hagen vår. Med bøker derimot, var det få regler. Jeg fikk lese det jeg ville så lenge jeg slukket lyset til avtalt tid og satte de tilbake i bokhylla der jeg fant dem. Monstrene i bøkene greide jeg å stenge ute når mørket listet seg på tå, monstrene fra filmene var jeg overbevist om at bodde under senga og utenfor vinduet. Er overbevist. Prøver å ikke være, spesielt når jeg går hjem i mørket. Jeg er den eneste i Norge som blir skremt av ”Åndenes makt”.

En annen grunn til at monstrene i bøkene ikke var så skumle etter leggetid, var at de som regel også var sårbare. Nesten alle hadde noen svakheter som gjorde de menneskelige. Og jeg var ikke redd for mennesker som var som meg. Der filmer bare har noen minutter på å vise frem monstre, har romaner større muligheter til å få frem nyansene. Ondskap er ofte konsentrert på film, mens i romaner er de mer utvannet. Man tilbringer mer tid sammen med skurkene, og er forfatteren flink, kommer man under huden på dem. Et stykke ut i Hobbiten møtte jeg et slikt monster, men tok litt tid før jeg så hvem han egentlig er. På tross av dette, skremte møtet mellom Bilbo og Gollum meg skikkelig. Jeg så for meg et lite kryp som levde i mørket, mens han planla grufulle handlinger. Jeg så for meg et skittent, krumbøyd vesen med lysende øyne og lange, tynne fingre. Umenneskelig. Fæl. Jenta som ikke var redd for hva som skjulte seg i romaner, ble litt småbekymra da hun slukket lyset den kvelden. Gollum var plutselig i rommet. Han satt bak sengegjerdet klar til angrep. Han ventet på at jeg skulle sovne. Da jeg greide å lukke øyene, spilte scenen med han og Bilbo om og om igjen.

Jeg tror det var Gandalf som reddet meg fra min skjebne og ga meg nattesøvnen tilbake.”Er det ikke egentlig veldig synd på Gollum?”Svaret er jo ja. Det er synd på Gollum. Han må leve i skyggen av en liten ring, han ofret alt han hadde for å ha makt alene og han ofret alle for å være ensom. Det er noe sårt og noe patetisk i det skumle. Det er noe menneskelig, noe hobbitaktig, med Gollum som redder han fra å være et monster der er lett å hate.

Nå skal Gollum igjen på film. Vi skal se skal se monstret som lurer i skyggen, og som Bilbo tar Ringen fra. Jeg håper filmen har plass til nyansene, og ikke spoler forbi det som gjør han sårbar. Og jeg? Er jeg klar for å igjen se skumle scener på det store lerret? Jeg, som fortsatt er redd for mørket, for ”Åndenes makt” og litt smånervøs for at det finnes en djevel i New Jersey, vil jeg sove godt i desember? Jeg tror det. Jeg er ikke lenger redd for Gollum, men jeg håper filmen greier å vise sårbarheten i han. Bare slik kan barna som kanskje får sitt første møte med Gollum på premieren få sove godt.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Djevler, Gollum og jeg

  1. Frøyia sier:

    Åh, Gollum… Stakkars krek. Jeg tror aldri jeg kommer til å tilgi Bilbo for ikke å ha kverket Gollum da han hadde sjansen. Jeg vet det er synd på han, hvertfall til en viss grad, men han er så ekkel og ufyselig også. Og i LOTR når han sniker i mørket… Skrekk og gru. Takk Gud for at han er verdens største pingle. Skulle lett ha overmannet ham om han prøvde seg på noe. Og nå måtte jeg minne meg selv på at han bare er en romankarakter, ikke en virkelig person/et virkelig krek.

    • piggsvin sier:

      For å sitere Gandalf: “Many that live deserve death. And some that die deserve life. Can you give it to them? Then do not be too eager to deal out death in judgement. For even the very wise cannot see all ends.”

      Jeg liker ikke Gollum jeg heller, men han er ikke bare en ting. Han er like komplisert som andre, og det er jo det som gjør ham så virkelig.

  2. Lammelåret sier:

    «Åndenes makt» ER skummelt, du er ikke den eneste som synes det.

    Noen mener at bøker ikke kan bli skumlere enn leseren gjør dem, men jeg er ikke sikker på det. Det har vel en viss sammenheng med skriveferdighetene til forfatteren.

    Og det er vel slik at hvis en først leser en bok og siden ser filmatiseringen så kan filmen aldri overgå bildene en selv har skapt i eget hode?

    Det blir bra å høre hva du har å berette når filmen er sett, for du har vel tenkt å blogge om det?

    • piggsvin sier:

      Ja, ikke sant! Jeg tror jo egentlig ikke på sånne ting, men når lyset er slukket og det knirker i gulvet vet jeg jo aldri.

      For meg er det i hvert fall sånn at filmer ødelegger mine bilder fra da jeg leste boka selv. Men mesteparten av tiden er jeg lettere irritert over alt de forandrer, og mener bestemt at de tar feil. En av de få unntakene er Ringenes Herre og Lupin i Harry Potter. Det fikk de til.

      Skal i hvert fall se filmen, så får vi se om jeg har noe klokt å si etterpå 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s