And I rationed my breaths as I said to myself that I’d already taken too much today

De siste dagene har jeg begynt å planlegge frem i tid. Jeg vet hvor jeg skal vært en aprilkveld neste år. Jeg har satt opp en plan for tidsplan for masteroppgaven og vist den til andre, og det forplikter. Jeg begynner så vidt å bestemme meg for hvordan livet mitt etter studiene skal være. Det forplikter. Puslespillbitene begynner å ta form, og jeg begynner å se hvordan alt skal passe sammen. Kanskje. Kanskje ikke. Heldigvis er det mange kvelder jeg ikke vet noe om, og mye jeg ikke kan planlegge.

For det er som Death Cab for Cutie sang for meg en augustkveld for mange år siden: And it came to me then that every plan is a tiny prayer to Father time.

Og med det lukker jeg alle konvoluttene jeg skal sende i november, og håper at de som leser innholdet også ser puslespillet jeg prøver å legge og bestemmer seg for å gi meg bitene som mangler.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s