Dykk i arkivet: En tekst om å studere

Da jeg studerte i Bergen var jeg med i Immaturus’ skrivegruppe. Her er en av tekstene jeg skrev da. 

Jeg sitter foran pc-en. Det er søndag kveld, og om timer må oppgaven levers inn. Dokumentet er tomt. Dokumentet er hvitt og blankt. Sensor vil ha svar. Jeg har ikke svar. Jeg har ingenting.

Jeg har drukket kaffe og svelget vitamintabletter. Oppgaveteksten har lagt i bakhodet i flere uker. Hver gang jeg har ledd eller tatt en kaffe med en venn, har det strukket seg frem og slått meg i pannen. Husk at du har arbeidskrav. Husk at du skal dø. Men kaffe og vitaplex til tross, dokumentet er like tomt som meg.

Ute av stand til å svare på det som foreleseren så muntert har formulert ”et av de klassiske spørsmålene innenfor statsvitenskapen, og et av de viktigste spørsmålene i vår tid”, sender jeg en melding til en venn. Han ble ferdig i går. Det var ikke det jeg ville at han skulle svare. Jeg ville at han skulle være like ubrukelig som meg. Jeg ville at han skulle ligge på gulvet i krampegråt, knust av forventningene om å løse et av de viktigste spørsmålene som noensinne har blitt spurt. Men vennen min lot ikke et slikt press ødelegge ham, Han skriver tilbake at Jones gir en god beskrivelse av problematikken. Jeg vet ikke hvem Jones er. Jeg har ikke lest Jones. Jeg har ikke lest noe som kan hjelpe meg i kveld.

På skolen var det så mye enklere. Leverte du ikke inn, fikk du bare anmerkning. Jeg fikk aldri anmerkning fordi læreren min aldri husket hva jeg het. Han kalte meg konsekvent for storesøsteren min sitt navn; den skoleflinke i søskenflokken og slektas store håp. Men på universitetet er det ingen som vet at jeg har en søster som heter Karen, og de gir stryk i stedet for anmerkning til riktig person. Med et pennestrøk sender de gode mennesker inn i større depresjoner og raserianfall. Karen fortalte meg om en kamerat som strøyk og kjeftet opp en dørvakt. Skulle han nå også bli nektet adgang på et middelmådig utested? Han som hadde strøket på en universitetseksamen, han som måtte tåle å bli sparket i ansiktet av universet, skulle han nå også bli nektet å bli skikkelig full? Var det virkelig å forvente at han skulle tåle å bli fortalt hvor han kunne og ikke kunne gå av en person som åpenbart hadde strøket på opptaksprøven til Politihøyskolen? ”Det er faen meg ikke solidaritet igjen i verden!”, hadde han skreket da dørvakten hadde fortalt han at fulle og usympatiske mennesker ikke slapp inn. Det er slik jeg kommer til å bli. Jeg kommer til å bli henne som kjefter opp folk fordi jeg selv har mislykkes. Hun som må bæres hjem etter å ha kjeftet opp dørvakter. Det er ikke et pent bilde. Det er like stygt som det tomme dokumentet foran meg.

Jeg skjenker meg mer kaffe. Ser ut av vinduet. Det holder på å bli sommer der ute. Det nærmer seg eksamen. Jeg kan ikke gå opp til eksamen uten arbeidskrav. Uten denne oppgaven kan jeg ikke gjøre noen ting. Ikke at jeg har gjort så mye hittil; det har vel ikke blitt gjort så voldsomt mye frem til nå. Jeg setter meg tilbake ved pulten, og styrter resten av kaffen. Finner frem Jones og siterer for harde livet. Skriver det jeg tror, og det jeg husker fra de få forelesningene jeg snublet inn på et kvarter for sent. Tilslutt har jeg skrapt sammen nok ord, men jeg har jo egentlig ingenting. ”Vær så snill, la meg stå”, hvisker jeg for meg selv og håper at sensor hørte meg. ”Jeg lover å lese mer neste semester bare du lar meg stå”, og mistenker at jeg hvisker i kor sammen med studenter over hele byen.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s