Canada (del 1)

«Canada er din største svakhet» sa en gutt en gang til meg. Jeg skjønte ikke helt hva han mente da, og jeg har vel fortsatt ikke forstått helt hva han mente. Jeg har en svak mistanke om at han kan ha ment at jeg snakket mye om det, kanskje litt i overkant, men til mitt forsvar hadde jeg bare vært tilbake i Norge i noen måneder. Jeg hadde begynt å innstillte meg på at det kom til å ta litt tid før jeg dro tilbake til Canada, men savnet dro og slet i meg. Samtidig var det veldig godt å endelig bo i nærheten av familien min igjen, etter å ha bodd så langt borte så lenge.

Savnet sliter ikke så mye på sjela lenger, men er erstattet av en plan om å reise tilbake. I mørke øyeblikk, når jeg er sikker på at det verken blir masteroppgave eller jobb, tenker jeg på at jeg skal få meg en voksenjobb og spare opp penger. Litt til BSU, litt til buffer, men så mye som mulig skal inn til den store Canada-reisen. Jeg er godt i gang med å planlegge, som jeg vil dele med dere.

Jeg ser for meg at jeg skal starte helt øst på østkysten. Kjenne den salte vinden som blåser over Newfoundland. Bare vandre langs strendene på ytterkanten av Canada. Etter at jeg har overnattet på St. John’s, skal jeg sette kursen mot Nova Scotia. I Halifax skal jeg forberede fjellturer. Snakke med kjentfolk og kjøpe det jeg mangler at utstyr fra innfødte som vet hva man trenger aller mest. Så skal jeg bare gå og samle tankene.

Så skal jeg sette kursen mot Quebec City. Åh, mitt kjære Quebec. Sist gang jeg var der, så jeg bare glimt av selve byen. Nå skal jeg bli bedre kjent Quebec City. Snakke fransk så godt jeg kan, før jeg slår over på engelsk. Jeg skal drikke kaffe på Second Cup. Gå på museum. Stå på sletten der franskmenn barket sammen med engelskmenn. Der Frankrike tapte sin koloni i Nord-Amerika. Nederlaget fransk-kanadierne ikke greier å akseptere og ikke kan glemme. Og når det blir alt for trist, skal jeg glede meg over minnene mine herfra.

På vei mot Montreal skal jeg besøke de små landsbyene (for det er virkelig landsbyer). Man skulle tro at Frankrike aldri brettet sammen flaggene og dro. Det er her de ikke lærer engelsk. Det er her slektningene til de som nektet å kjempe sammen med England under krigene bor. De talte staten midt i mot, og måtte tåle lange straffer og ydmykelse. Men de ga seg ikke for det, for det har de aldri gjort. Og kommer nok aldri til å gi seg.

Etter at jeg har lagt landsbyene bak meg, skal jeg sette kursen mot Montreal. Det blir bittersøtt å hilse på igjen. Og vanskelig å reise igjen. Med det får jeg heller tåle.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s