PostSecret

Husker du da vi var små og hvisket hemmeligheter til hverandre? Du vet, om gutten du syntes var søt eller om øyeblikket som var så flaut at du bare ville dø? Ting du egentlige ikke burde si høyt, men som du ikke kunne la vare å fortelle om likevel. Kors på halsen, mor og far i døden og ti kniver i hjertet. På jenterommet og i hjørnet i skolegården fortalte vi de innerste tankene til hverandre og sverget at vi aldri skulle fortelle de videre til en levende sjel. Vi var veldig alvorlige der vi stod og gjentok at vi skulle sende våre egne foreldre i døden hvis vi skulle komme til å røpe at venninna vår var forelska.

Jeg har selv stått i skolegården og fortalt hemmeligheter og sverget evig stillhet. Guttene vi snakket om har forlengst blitt vage minner, og opplevelsene som var så flaue virker ikke lenger så spennende. Da jeg stod der og fortalte og hørte på trodde jeg at dette var noe man ble ferdig med på videregående, minst. Voksne mennesker trengte ikke å holde hemmeligheter for hverandre. Voksenverden fremsto som en stor klubb der alle snakket med alle og visste alt om hverandre. Denne klubben virket så fin å være medlem i. Tenk, et sted hvor man ikke trengte å lyve. Hvor ingenting var flaut. Det virket som alle de voksne hadde kontroll hele tiden. På seg selv. På hverandre. På verden.

Og så står jeg her selv. 20 år gammel, og det som den tolvårige meg ville ha definert som kjempevoksen. Jeg har verken medlemskort til voksenklubben eller kontroll over alt og alle i livet mitt. Og slett ikke over verden. Og jeg må skuffet konstatere at hemmeligheter fortsatt eksisterer. Vi sier kanskje ikke kors på halsen lenger, men det er vi mener når vi vil forsikrer oss om at det vi sier ikke blir sagt videre. Etter å ha gått på barneskolen burde vi vite bedre. Sannheten har en ekkel tendens til å snike seg ut bakveien og overraske oss ved porten. Likevel greier vi ikke å holde oss. Noen ting må sies høyt. Noen ting må eksistere uten for oss selv.

Kors på halsen. Ti kniver i hjertet. Mor og far i døden. Akkurat som i gamle dager.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s