#JenteSomLesteMenn

Anette S. Garpestad har i det siste påpekt at menn leser bøker av menn, mens kvinner leser både menn og kvinner, med utgangspunkt i DNs spalte «På nattbordet». Hvorfor er det slik, spør hun, at menn nesten bare leser menn og kvinner leser bøker av både kvinner og menn? Hashtagen #MennSomLeserKvinner viser at dette ikke stemmer helt – men la meg fortelle deg om da jeg var en #JenteSomLeserMenn.

På barneskolen var jeg ei biblioteksjente som slukte hyllemeter etter hyllemeter. Skolebiblioteket ble låst opp spesielt for meg. Det gikk unna i en rasende fart, og lite har festet seg. Da jeg begynte på ungdomskolen, bestemte jeg meg for å prøve å lese klassikere. Det var for ille at jeg som leste så mye, ikke leste gode nok bøker.  I norsktimene lærte vi at mannlige forfattere skrev om universelle temaer, mens kvinner skrev om «kvinnetemaer». Kvinnene vi ble fortalt skrev om hvor vanskelig det var å være kvinne, om undertrykking eller å lengte etter drømmeprinsen. Whatevs, tenkte jeg og leste blant annet Ibsen, Shakespeare, Gaarder og Nordahl Grieg. Fint å slippe sånne fjasedamer, tenkte jeg. Fint å lese bøker av menn som forstår verden, og som er opptatt av andre ting enn seg selv. Dette er veldig provoserende lesning, er det ikke? Hold deg fast, for det blir verre.

Konsekvensene av boikotten var at måten jeg tenkte om verden bare ble påvirket av menn. Kvinner spilte ofte andrefiolin i bøkene mine, og ble fremstilt som hysteriske, og noen ganger direkte skyldige i den mannlige hoverpersonens lidelser. Det smittet over til meg, uten at jeg helt forsto det da. Jeg nikket gjenkjennende til blogger Rebecca Woolf da hun skrev om sitt eget problematiske forhold til andre kvinner:

Girls suck, I thought. Girls are nothing but trouble. I suck, I thought. I am nothing but trouble.

Det som ble begynnelsen på mitt eget oppgjør med hva jeg leste, var Erlend Loes Tatt av kvinnen. Da jeg var 16 hadde jeg en kvinnelig norsklærer som var opptatt at likestillingen hadde gått for langt, og denne gangen var Loe hennes sannhetsvitne. I hennes analyse skyldte hun hovedpersonens fall på kvinnen. Kvinner suger. Det blir bare bråk med kvinner. Da bråvåknet jeg. Var jeg egentlig så ille? Jeg var jo ikke det.

Heldigvis byttet jeg fra almenn til IB, som er en engelskspråklig linje på videregående. Engelsklæreren vår introduserte oss for morsomme og flinke kvinnelige forfattere. Jeg ble tvunget til å innse at kvinner også kunne skrive gode og viktige bøker. Det var ingen fjasedamer i miss Calverts klasserom. Flannery O’Connor og Alice Walker var i samme selskap som Shakespeare og Hemingway. Stor litteratur er stor litteratur, uansett om forfatteren er en mann eller kvinne. Hun snakket om hvordan kvinner som gjorde opprør mot samfunnet ble kalt hysteriske og slik spilt ut på sidelinjen. Om at mennene i litteraturen kunne skylde på seg hvis de falt. Om at kvinner også forstår verden. Jeg visste jo egentlig alt dette, men jeg trengte at noen sa det i klartekst.

Etter det åpnet det seg en helt ny verden. Tenk på alt jeg hadde gått glipp av! For første gang på lenge lot jeg meg ikke begrense av hvilket kjønn forfatterene hadde, og jeg begynte også å føle meg friere. Jeg synes synd på menn som bare oppgir at de leser andre menn. Tenk på alt de går glipp av! De er også med å opprettholde forestillingen om at det bare er menn som har noe viktig å si. At det bare er menn som kan si noe om hvordan det er å være menneske. At kvinner bare skriver om mensen og drømmeprinsen som kanskje aldri kommer. Så kjære menn som bare leser menn, dere må skjerpe dere. Dere skuffer oss alle. Men mest av alt kommer dere til å bli skuffet over dere selv når dere endelig leser noe av en kvinne. Da håper jeg dere ringer DN med en gang, og spør om et nytt intervju.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Kommentar, Personlig og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

7 svar til #JenteSomLesteMenn

  1. Axel sier:

    Jeg leser faktisk mest kvinner. Merker at jo eldre jeg blir, jo mer leser jeg kvinnelige forfattere. Bokhyllen min er ca. 50/50, men Kindle-bibolotkeket mitt er nok 70% kvinner. Og det enda jeg leser mye i mannsdominerte sjangere (som sci-fi). Jeg blir nærmest alltid skuffet av nye mannlige forfattere jeg plukker opp, særlig etter at jeg ble bedre på å gjenkjenne privilgerte ståsted i litteratur og lei av den hvite middelklassemannen. Det har gått så langt at jeg nå styrer unna bøker der hovedpersonen er
    1) Hvit middelklasse mann
    2) Værbitt vestlending
    3) Misforstått, trolig ensom forfatter (mann)
    4) Innvolvert med politi på en eller annen måte

    Dette skreller heldigvis vekk store deler av selv kritikerrost «manns»litteratur.
    Boksirkelen min leser «Himmelrike og Helvete» av Jón Kalman Stefánsson for tiden, om tilknappede islendinger som ikke snakker om følelser mens de kjemper mot naturen i sulstige ordelag og setninger som tar en halv side…..
    Nok en grunn til at jeg for tiden leser flest kvinner.

  2. Rose Fagerheim sier:

    Jeg styrer også under bøker der hovedpersonen faller innenfor en eller flere av kriteriene. Heldigvis er det mye annet å ta av.

  3. Christine Bonnegolt sier:

    Det er flaut, men jeg kjenner meg igjen. Heldigvis har jeg fått øynene opp etterhvert, og har oppdaget noen fantastiske forfattere. Føler likevel at jeg har en lang vei å gå, tar gjerne med meg tips. Bokhylla mi har fortsatt tung overvekt av menn, og det samme har leselistene mine…

  4. Rose Fagerheim sier:

    Puh, fint å høre at jeg ikke er alene. La oss være litt flaue sammen, men også ta oss selv i nakken. På twitter er det mange gode forslag for tida, men biblioteket ditt er også et fint sted å begynne. Da er det jo helt gratis å prøve seg litt frem til forfattere helt til man finner heltinnene sine.

  5. Haruhi sier:

    Jeg var der. Ganske lenge også, flaut nok. Det var ikke før i fjor jeg for alvor fikk øynene opp for en del kvinnelige forfattere, og fram til da kun jeg ganske ærlig svare ting som «jeg foretrekker mannlig forfattere», hvis folk spurte hva jeg likte å lese. Eeeeeh. Har skjerpa meg nå. Selma Lagerlöf og Margaret Atwood kom inn i livet mitt, og alt endret seg.

  6. Tilbaketråkk: Menn som skriver (s)om kvinner | bokmerker.org

  7. Rose Fagerheim sier:

    @Haruhi: Hurra! Hva var det som gjorde at du begynte å leste kvinnelige forfattere?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s