Når 1+1 ikke blir 2

For lenge, lenge siden skrev jeg om hva jeg ville lese i fremover. Jeg kan nå krysse av ei bok fra listen: My Thirteenth Winter: A Memoir av Samantha Abeel. Jeg greide endelig å høre noen andre historie. I beste bokbloggerånd anmeldte jeg den for bokmerker, og det var kjempevanskelig å publisere den. Heldigvis tok internett godt i mot meg. Uka etter skrev jeg at jeg ikke likte Eldorado bokhandel, og da klikket kommentarfeltet i vinkel (samme uke fikk jeg kjeft på twitter etter å ha twitret om abort, så kommentaren på bokmerker stakk litt ekstra).

Lærevansken min må være det aller såreste i meg, og det er egentlig ganske unødvendig. Det er jo ikke sånn at jeg kunne ha gjort noe fra eller til; jeg har bare tapt i genlotteriet på dette punktet. Det er en teori som går på at dårlig matteundervisning kan utløse dyskalkuli hos enkelte, men det tror jeg ikke skjedde med meg. Jeg tror at jeg har hatt det slik hele livet, og at jeg kommer til å ha det slik resten av livet mitt.

Noe av det jeg har lurt en del på, er hvorfor dyskalkuli er så lite kjent, mens alle vet hva dysleksi er. Det er ikke sånn at det er en konkuranse, men det er jo veldig rart. Barbara Post, rektor ved en skole i Colorado, foreslår at en grunn kan være at det er mer sosialt akseptert å ikke forstå matte enn det er å ikke kunne lese. Hun skriver:

How often do we hear someone cavalierly announce that they are “bad” at math? Very few people, however, publicly announce they have trouble reading. Literacy is a necessity of successful living, and a great deal of shame surrounds illiteracy. Math disabilities are not given that same status. Sadly, this lack of attention has left millions of children miserable, undiagnosed and unable to progress with their math skills. Since these children often do well in other academic areas, their math disabilities are sometimes attributed to laziness and lack of perseverance.

Å kunne matte er viktig i hverdagen, og jeg tror jeg ser det klarere enn mange andre. Hele dagen består av små og store regnestykker, og man trenger en foreståele av matematiske begreper. Man må kunne beregne hvor lang tid man bruker til skole eller jobben. Når må du stå opp for å komme presis? Man må huske på hvor mye man har på kontoen når man skal kjøpe kaffe i kantina og regne ut hvor mye man må komme seg igjennom om dagen for å stå på eksamen. Når man skal handle, må man forstå hvor mye alt i handlekurven koster og sammenligne det med hvor mye man har tenkt å bruke på mat. Andre tenker kanskje ikke like over alle regnestykkene som skal gå opp før man legger seg, mens jeg ser det hele tiden. Mest av alt ser jeg hvor jeg kommer til kort, der jeg trekker kortet og håper jeg har nok penger på kontoen (jeg har jo det, men jeg greier ikke å holde fast på om det er 50 eller 5000). Jeg tenker på det når jeg løper mot t-banen, hvor deilig det hadde vært å forstå hvor lang tid jeg bruker fra inngangsdøra til «dørene lukkes». I stedet skriver jeg lister over når siste t-bane går fra byen eller når nattbussen slutter å gå og lager budsjett i nettbanken min. Jeg tenker at jeg må være ekstra god på å holde orden på alt annet, for å bevise at jeg får ting til. Å bevise at jeg ikke er dum. For selv om jeg vet at det er mye som er verre å være enn dum, sitter det i meg. Jeg venter på å bli avlsørt. Jeg venter på at PPT skal ringe å si at «vi har sett over mappa di, og du har ikke en lærevanske. Du er bare dum».

For det var sånn jeg følte meg før jeg fikk diagnosen. Jeg følte meg dum da jeg ikke lærte klokka like raskt som alle andre. Dum da jeg ikke fikk til matteleksene. Dum da jeg ikke lærte meg gangetabellen. Da jeg gjorde noe bra, tenkte at jeg hadde flaks. Gruet meg til at noen skulle finne ut at alt var en bløff. Det sitter så dypt. Og det er så feil.

Dyskalkulien min kommer aldri til å forsvinne. Noe av det tøffeste jeg har gjort i livet mitt så langt er å be om hjelp, men å få hjelpen er noe av det beste som har skjedd med meg. Å fortelle om det er også vanskelig. Men det er bedre å slå et slag for åpenhet enn å skamme seg i smug.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Når 1+1 ikke blir 2

  1. skoboksen sier:

    Bra og ærlig innlegg!

    Problemet ligger vel i at det er «greit» å ikke kunne realfag. Det er akseptert å si at matte skjønner man ingenting av eller at naturfag er dødskjedelig. Realfag er vanskelig, rart og for spesielt interesserte – når det egentlig burde være del av allmennkunnskapen. (Skremmende at det er «greit» å skryte av hvor lite realfag man kan.)

    Problemet med dette, er at holdninger sprer seg, og det blir vanskelig å skille mellom de som bare har en dårlig innstilling og ikke prøver skikkelig, og de som faktisk trenger ekstra oppfølging grunnet lærevansker. Det er ganske skadelig å hele tiden bli møtt med «Dette kan du egentlig, du må bare prøve hardere» når man faktisk har behov for hjelp.

  2. piggsvin sier:

    Takk!

    Før jeg fikk vite at jeg faktisk hadde en lærevanske, var svaret fra lærere ofte at «noen er ikke flinke i matte». Hadde leseferdighetene mine vært på samme nivå som matteferdighetene, hadde nok jeg ikke blitt møtt på samme måte.

    Vi i samfunnsfagene sliter vel med det motsatte problemet. Det er en vedtatt sanhet at realfag er vanskelig, mens alle forstår samfunnsfag. Jeg har noen ganger måtte forsvart hvorfor jeg vil utdanne meg som statsviter. «Slike ting vet vel alle» hevder de, men greia er at vi trenger eksperter når man skal forstå hvorfor det er krig i Syria.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s