Katastrofefysikk

Etter å ha bodd noen uker i Bergen, hatet jeg byen dypt og inderlig. Jeg hadde vært på en faddergruppe med folk jeg ikke hadde noe til felles med (bortsett fra pinlige stillheter da, det fikk vi til). Jeg satt alene på ex.fac.-forelesning og angret på at jeg hadde flyttet dit. I pausen kjente jeg forkjølelsen komme snikende, og når det skjer vet jeg at jeg har noen timer til å hamstre mat og komme meg hjem. Lei og syk gikk jeg først innom en bokbutikk. På bordet midt i butikken lå Special Topics in Calamity Physics med en stor rose på forsiden. Og jeg tror ikke på tegn eller noe sånt, men jeg følte veldig sterkt at jeg måtte lese den. Jeg leste den mens jeg lå syk på hybelen, og det var den beste boka jeg har lest på lenge.

Boka handler om Blue. Blues mor døde da hun var liten, og siden da har hun og faren og reist fra by til by årlig. Hun blir ikke lenge nok til å få venner, men hun har faren og bøkene sine. Men på den siste skole før hun skal begynne å studere, blir hun kjent med Hannah, en lærer, og  en liten gruppe av yndlingselevene hennes, kalt The Bluebloods. Det er begynnelsen på kompliserte vennskap og slutter med at Hannah begår selvmord (alt dette står på den første siden, så jeg spoiler ikke). Blue er ikke overbevist om at Hannah tok livet sitt, og  bestemmer seg for å skrive en bok der hun skal nøste opp i alle løse tråder.

Boka er strukturert som en pensumliste, der hvert kapittel er tittelen på en bok som er obligatorisk å lese. Det fungerer fint, og Blue er morsom og sarkastisk, men samtidig er det en alvorlig roman. Med andre ord er den perfekt å lese når man er ikke er helt på topp selv. Likevel tror jeg at jeg likte den fordi den handlet litt om hvordan jeg hadde det. Blue prøver å skrive historien om da hun var tenåring. Hun prøver å sortere alt som skjedde, spesielt det som skjedde det siste året av videregående. Det prøvde jeg også å gjøre, samtidig som jeg skulle finne ut av hvordan livet som voksen skulle bli. Et sted i romanen skriver Blue: «[I was] the veteran who wished war had lasted longer». Jeg skulle ønske at jeg kunne fortsette å gå på videregående i Bærum, og ikke være syk og lei i Bergen.

Da jeg var ferdig med boka, var det ikke noe annet å gjøre enn å vente på andreboka. Jeg vet ikke helt hva som skjedde med Pessl, men hun brukte nesten fem år på Night Film, som jeg ble litt skuffa over.  Men kanskje det har noe å gjøre med at jeg ikke trengte den så mye som jeg trengte debutromanen. Kanskje fordi jeg har vokst fra henne. Det er vanskelig å akseptere at en bok jeg har venta på så lenge ikke innfridde, men det er har vært fint å gå rundt å glede seg. Og da den endelig kom var det fint å kjenne på at jeg ikke er 19 og alene, men har kommet meg videre.

Jeg forteller med andre ord ikke historien om da jeg var syk og alene i Bergen for å skremme folk fra å flytte til en ny by. Jeg forteller den fordi den har en lykkelig slutt, fordi jeg kort tid etterpå møtte de som ble gjengen min. Fordi jeg elsker byen så høyt at det stikker i hjertet hver gang jeg ser bilder derfra. Fordi jeg nesten ikke greide å reise. Og fordi den minner meg på hvor mye trøst og støtte man kan finne mellom to permer.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Personlig og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Katastrofefysikk

  1. Mari sier:

    Det er snart ti år sidan eg var i same situasjon. Ny i byen, ny i kollektiv, ny på universitetet. Var so ung at eg ikkje slapp inn på utestadane faddergruppa mi gjekk på, og ville helst ligga heima på sofaen med (ny) sambuar og ignorera studentlivet utanfor. Eg hugsar ikkje om det var ei spesiell bok som hjalp meg ut av det, men ein skal ikkje sjå vekk frå at det var slik. No har det gått 9 år, og eg kan ikkje tenkja meg å forlata byen. Men nokre gonger treng eg å bli minna om korleis det var å vera ny, og innlegget ditt gav meg lyst til nett det – Special topics in Calamity Physics er ført opp på leselista.

  2. Rose Fagerheim sier:

    Det er så voldsomt press på å få mange venner når man begynner å studere, og jeg tror det er lett å føle seg ensom hvis man bruker litt tid. Så det er fint å høre at jeg ikke er alene om å ha hatt det slik. Og jeg håper du liker boka!

    Jeg var 19 da jeg begynte å studere og kom heller ikke inn på stedene andre ville gå på. Jeg følte noen ganger at jeg dro ned stemninga fordi jeg var for ung, så jeg pustet letta ut da jeg fylte 20. Nå som jeg er gammel nok til å komme inn overalt, synes jeg det er stas å bli spurt om leg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s