Kjære London

Kjære fine, morsomme, spennende, skumle, fantastiske og vakre London. Nå skal jeg reise fra deg. Koffertene er pakket, billetten printet ut og snart flyr jeg bort fra deg, fra England, og hjem. Jeg kommer til å savne deg, kjære London, det er som Lillebjørn Nilsen synger: «et minne kan vel bli et vakkert savn». Likevel er jeg ikke trist, men uendelig takknemlig.

Takk for at du fikk meg trygt hjem kveldene jeg var ute etter sengetid, for at du ventet med å skylle det verste regnet over oss til jeg var trygt hjemme, for at du sendte så mange gode mennesker min vei. Takk for alt du viste meg. Takk for at du lot meg se at jeg er tøffere og sterkere enn det jeg trodde.

Det er som Jennifer Eagen skriver, London, at tiden er en kjeltring som kommer til å stjele alt vi har. Hun lar en i boka si: Time is a goon, right? You gonna let that goon push you around? London, det falt deg vel ikke inn å la noen «push you around»? Jeg ser det på deg, tiden har ikke stått stille, du strever deg stadig fremover, men noe blir igjen. Plutselig slår du til med et nydelig bygg gjemt bland stål og betong. Puber gjemt i smug. Det skrangler og går, vannet forsvinner og varmtvannet nekter å samarbeide, men du skal alltid videre, du London. Fremtidsoptimisten. Erkekonservativ. Raddisen. Du bærer motsetningene i deg med den største selvfølgelighet. Du har plass til alle oss som bor her, men du kan være ganske brutal. Men så smiler du, og jeg blir svak i knærne og tilgir alt.

Nå skal jeg pakke sammen, veie kofferten en siste gang, heve hodet og traske ned til King’s Cross. Jeg skal reise fra samme sted som jeg først så det. Husker du det? Da jeg trøtt og forvirret prøvde å finne veien til min nye hybel? La du merke til at stegene mine ble tryggere og at jeg ble modigere etter som ukene gikk? Eller tenkte du bare at det var en selvfølgelighet, at vi alle blir litt tøffere i London, så du på meg (og kanskje du smilte litt for deg selv) at jeg passet inn? At jeg tilhørte? Så du det?

Tiden er en kjeltring, London, men det vet du jo. Vi kan ikke la den være en bølle, vi må stirre den inn i øyene og tørre å leve slik vi ønsker oss. Med humor, bitende sarkasme og sunn fornuft. Slik du har minnet meg på, London.

Kjære London, nå er eventyret mitt her over. Det er ikke sikkert du merker det med en gang, slik jeg kommer til å kjenne det stikke i hjertet når flyet tar av, men jeg håper du merker at de trygge stegene mine er borte. At det mangler ei norsk kvinne som virrer rundt, alltid ti minutter etter skjema. Så lover jeg å komme på besøk. Og at jeg aldri kommer til å glemme deg.

Yours always,

Rose

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

2 svar til Kjære London

  1. fivrelden sier:

    Vakkert. Nå lengter jeg tilbake til London 🙂

  2. piggsvin sier:

    Tusen takk! Jeg gleder meg til å reise tilbake.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s