A Hole in the World

I alle kommoder jeg har eid, har det ligget et begravelsesantrekk. Jeg vet om folk på min alder som aldri har vært i en begravelse, som har alle besteforeldre og familie og venner i livet. De er nervøse, forteller at de ikke vet helt hva som kommer til å skje, mens jeg, veteranen, forteller om alt man må huske på, om praktiske ting som at det kan bli  kaldt i kirker om vinteren, ta på en ekstra genser, sier jeg og ønsker at jeg ikke visste det.

Ingen av oss skal leve for alltid, alle skal leve alt for kort, og de aller fleste kommer til å gå i noens begravelse. Og selv om noen, som meg, tenker at de er forberedt, med reiseforsikring som dekker hjemreise til begravelse og passende klær i skap eller kommoden, så er vi jo ikke det. Som mot slutten i London, da jeg måtte følge mitt eget råd og kjøpe en passende varmere jakke. Ingenting passet, ingenting var som det burde være, jeg var kvalm og nummen i prøverommet, og jeg tenkte at ingenting vil passe igjen. Alt vil være feil i en verden uten hun jeg er så glad i. Jeg så meg selv i speilet og så på en blek og trist utgave av meg selv. Sorg er ikke bare å være trist, det er også å føle seg utenfor verden, som om sjokket og sorgen dytter deg ut av den. Utenfor prøverommet hørte jeg at folk lo. Jeg tenkte at jeg aldri kom til å le igjen.

En dag skal vi dø. Alle de andre dagene skal vi leve.   Jeg skriver sitatet på en lapp og henger den opp på veggen min. Jeg ser på den hver dag når jeg står opp, jeg tenker på at jeg skal leve, at jeg skal gå ut i verden selv om jeg føler meg på utsiden. Selv om jeg faller ut av samtaler og tenker at det ikke betyr noe, ingen av samtalene betyr noe, for vi skal dø og da spiller det ikke noen rolle. Jeg savner meg selv, jeg savner hun jeg var før jeg sto i prøverommet med en blazer som ikke passet helt, hun som kunne følge med i samtaler uten å tenke at det er så trivielt, så dumt, så bortkasta. Jeg ønsker meg at hun skal komme tilbake, hun som smiler med øyene, hun som ikke har et hull i hjerte, og sakte blir jeg meg selv igjen. Men ikke helt. Ikke egentlig sånn som før.

Det kommer annat mellan och det är bra, synger Melissa Horn og jeg kaster meg ut i livet igjen. Ut i verden. Jeg er glad, jeg har det morsomt og kjenner at det er andre ting i livet mitt enn sorg. Det er andre ting enn hull og mørke, og følelsene mine kommer tilbake. Jeg er ikke nummen, følelsene mine fosser igjennom kroppen, gjennom hjertet, gjennom sjela og jeg blir nesten glad første gang jeg er skikkelig sint. Jeg trodde alle følelsene kom til å være borte for alltid. Med følelsene kommer nyansene tilbake, alt er ikke bare kullsvart, men komplisert igjen. Jeg elsker å leve, tenker jeg. Det er så spennende og vanskelig og godt å få lov til å leve.

I kommoden min ligger det et pent, svart antrekk. Jeg brettet klærne fint sammen og la dem bort. De ligger i et hjørne i en skuff. Jeg tenker at det fint at jeg har dem, så er jeg klar til neste gang. Selvfølgelig er jeg ikke det. Jeg kommer til å stå i et prøverom og tenke at ingenting sitter rett, ingenting passer, og høre andre kunder le i butikken og tenke at jeg er utenfor. At jeg ikke kommer til å le igjen. Og så plutselig, som å bråvåkne fra et mareritt, kommer jeg til å gjøre det likevel. Igjen kommer jeg til å tenke at det er spennende og vanskelig og godt å få lov til å leve. Og at vi alle skal leve alt for kort.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Ett svar til A Hole in the World

  1. fivrelden sier:

    Denne teksten slo meg litt i magen. Tankevekkende og veldig sann.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s