En ateists bønn

Jeg pleide å snakke med Gud. Det er helt sant, jeg ba og hadde en opplevelse at Han hørte på. Hørte etter og prøvde å ordne og fikse. Jeg ba til en slags hyggelig bestefar og trollmann i himmelen, helt til jeg ikke gjorde det lenger. En dag jeg gikk hjem fra skolen kunne jeg komme på en eneste grunn til å tro. «Gi meg et tegn», sa jeg min hyggelige bestefar i skyene, «hva som helst», ba jeg trollmannen i himmelen. Livet mitt føltes ikke tommere, det var ikke som om å bli skuffet over at klesskapet bare fylt med kåper og ikke døren Narnia, men mer som å være takknemlig for at det varme kåper å ta på seg om vinteren. Mitt julebudskap til Ottosen og andre som er bekymra over min lykke, er at det er godt å leve, også for en ateist.

 

Jeg er uenig med Rosenberg at livet som ateist ikke er «warm and fuzzy». Spesielt etter julefeiring med de jeg er så glade i, kan jeg melde om at det riktig så varmt og mykt. Ingen bok gir meg svarene, og det er mye jeg ikke forstår, men jeg er likevel glad i å leve. Jeg våkner opp om morgenene og gleder meg til å oppleve noe fint. Det kan være alt fra å møte en god venn, lese en god bok, til jobbe med masteroppgaven min og finne ut av noe nytt i faget mitt. Jeg skaper min egen mening, mine egne dager og mitt eget liv. Livet mitt er meningsfylt og det er godt.

 

Likevel stikker det litt i meg hver gang jeg har vært i gudstjeneste. Når røkelsen tennes og presten leser høyt fra Bibelen, savner jeg troen min, jeg savner det mystiske og jeg savner å høre til i en organisasjon som har vært der i 2000 år. Du kan si mye fint om Human Etisk Forbund, men de kan ikke konkurrere mot en påskemesse i Westminster Abbey. Noen ganger ønsker jeg meg tilbake til min verden av mirakler og røkelse og myrra. Men livet som ateist er også preget av mysterier. Verden er spennende å finne ut mer av, og det er mye med livet jeg ikke skjønner helt ennå. Å lære om verden og livet gjør meg glad og lykkelig. Mer kan ikke en ateist kreve. Jeg har det godt. Takk for alt det som jeg har fått.

 

Hva som verre, er at Ottesen maner opp til strid mellom ateister og kristne. Livet uten Gud er meningsløst, hevder han. Bli med i din lokale kirke i dag og bli lykkelig. Men så glemmer ham de som faller utenfor, som ikke greier eller vil tro på Gud og som trenger å vite at det er håp. At tenåringen på bakerste rad i skolegudstjenesten som vet at hun ikke hører til, selv om hun prøver så hardt hun kan å tro, kan leve et godt liv utenfor kirken. Det er ikke mørkt og utrygt. Hun kan være som hun er, og få oppleve at det er greit. Livet er ikke konkurranse mellom ateister og kristne. Mitt juleønske er at vi skal være rause med hverandre (slik Jesus vil at vi skal være, for selv om jeg ikke tror at han er Guds sønn er det en ting eller tre vi kan lære fra han). Rause mot tenåringen som ikke finner lykken i kirken og rause mot Ottesen som finner den der. Rause mot meg som ble lykkelig uten en magisk bestefar som svever over hodet mitt.

 

Noen ganger ser jeg fortsatt opp mot himmelen og ber om et tegn, hva som helst som kan gjøre at jeg bli med i Klubb Gud igjen. Jeg får ikke noe svar. Likevel har jeg det fint. Jeg elsker å leve og skal nyte det til sekundet jeg dør. Det gjør ikke noe at Narnia ikke finnes når jeg får en så utrolig flott verden rundt meg. Jeg kaster ikke bort dagene mine med å konkurrere mot kristne om hvem som lever det beste livet, når jeg er så opptatt med å leve mitt eget gode og meningsfylte liv.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s