8.mars

Tilståelse: Jeg har ikke gått i 8.mars-toget på flere år. Jeg gikk for to år siden, da Regjeringen ville ta fra meg og andre kvinners rett til å bestemme over kroppene våre, og noen ga meg et bilde av et blodig foster. Det er også en del av ytringsfriheten. Jeg kastet bildet i søpla.

Hver 8.mars tenker jeg over hvor heldig jeg, hvor mange som har kjempet for at jeg kan stemme, bli stemt på og ha en stemme som bare er min egen. Hver 8.mars tenker jeg at må heve den, snakke høyere og tydeligere. Det er så mye igjen.

I år gikk jeg i tog for flere kvinnelige professorer på universitetet. Jeg gikk i tog for andre unge kvinner som begynner på universitetet, er i flertall på kullet, men som nesten bare møter mannlige professorer. Unge kvinner, som meg, som lærer seg å måtte si alt to ganger og være dobbelt så godt forberedt som unge menn for å bli hørt. Kvinner har kjempet for stemmen min. Den forsvinner om jeg ikke er villig til overhøre menn som tviler på om jeg også har rett til å studere sammen med dem. Vi trenger flere kvinner som er professorer og som tar vare på alle stemmene i forelesningssalen.

Samtidig skulle jeg ønske at jeg kunne ha delt meg opp og gått under flere bannere. Stått sammen med andre for en tredje kjønnskategori. Kvinner på flukt. Rett til prevensjon.Vi er ikke ferdig med å heve stemmene våre, vi må gjøre det gang på gang, male banner etter banner og ta plass enten det er i klasserommet eller på jobben. Vi har kjempet oss frem. Vi må kjempe mer.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s