It’s the economy, stupid

Rekk opp hånda alle som synes det er vanskelig med økonomi (*rekker opp hånda*). Jeg synes det er vanskelig med økonomi. På tross av at jeg tok både personlig økonomi og samfunnsøkonomi på videregående, er det noen ganger litt vanskelig å forholde seg til sin egen privatøkonomi (og å skjønne hva som foregår på makronivå). Likevel prøver jeg å tenke litt fremover, også hvordan jeg snakker om penger med andre. Jeg øver meg på å si «det kan jeg ikke bruke penger på», men det er vanskelig. Det burde jo ikke være det; å være student og derfor ikke jobbe fulltid er en ærlig sak. På hjartesmil fant jeg The Financial Diet, der de reflekterer rundt hvordan økonomi påvirker hverdagen og har mye å si for drømmer og fremtidsplaner. De gir konkrete råd, og selv om det er ment for et amerikansk publikum, er det mange gode tips for nordmenn også. De har også en youtube-kanal som er veldig god:

 

Fint å begynne 2016 med å sjekke ut.

Advertisements
Publisert i Anbefaling, blogg, Penger, Personlig | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Godt nytt år!

Hurra, dette året håper jeg blir bra!

2016

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

En ateists bønn

Jeg pleide å snakke med Gud. Det er helt sant, jeg ba og hadde en opplevelse at Han hørte på. Hørte etter og prøvde å ordne og fikse. Jeg ba til en slags hyggelig bestefar og trollmann i himmelen, helt til jeg ikke gjorde det lenger. En dag jeg gikk hjem fra skolen kunne jeg komme på en eneste grunn til å tro. «Gi meg et tegn», sa jeg min hyggelige bestefar i skyene, «hva som helst», ba jeg trollmannen i himmelen. Livet mitt føltes ikke tommere, det var ikke som om å bli skuffet over at klesskapet bare fylt med kåper og ikke døren Narnia, men mer som å være takknemlig for at det varme kåper å ta på seg om vinteren. Mitt julebudskap til Ottosen og andre som er bekymra over min lykke, er at det er godt å leve, også for en ateist.

 

Jeg er uenig med Rosenberg at livet som ateist ikke er «warm and fuzzy». Spesielt etter julefeiring med de jeg er så glade i, kan jeg melde om at det riktig så varmt og mykt. Ingen bok gir meg svarene, og det er mye jeg ikke forstår, men jeg er likevel glad i å leve. Jeg våkner opp om morgenene og gleder meg til å oppleve noe fint. Det kan være alt fra å møte en god venn, lese en god bok, til jobbe med masteroppgaven min og finne ut av noe nytt i faget mitt. Jeg skaper min egen mening, mine egne dager og mitt eget liv. Livet mitt er meningsfylt og det er godt.

 

Likevel stikker det litt i meg hver gang jeg har vært i gudstjeneste. Når røkelsen tennes og presten leser høyt fra Bibelen, savner jeg troen min, jeg savner det mystiske og jeg savner å høre til i en organisasjon som har vært der i 2000 år. Du kan si mye fint om Human Etisk Forbund, men de kan ikke konkurrere mot en påskemesse i Westminster Abbey. Noen ganger ønsker jeg meg tilbake til min verden av mirakler og røkelse og myrra. Men livet som ateist er også preget av mysterier. Verden er spennende å finne ut mer av, og det er mye med livet jeg ikke skjønner helt ennå. Å lære om verden og livet gjør meg glad og lykkelig. Mer kan ikke en ateist kreve. Jeg har det godt. Takk for alt det som jeg har fått.

 

Hva som verre, er at Ottesen maner opp til strid mellom ateister og kristne. Livet uten Gud er meningsløst, hevder han. Bli med i din lokale kirke i dag og bli lykkelig. Men så glemmer ham de som faller utenfor, som ikke greier eller vil tro på Gud og som trenger å vite at det er håp. At tenåringen på bakerste rad i skolegudstjenesten som vet at hun ikke hører til, selv om hun prøver så hardt hun kan å tro, kan leve et godt liv utenfor kirken. Det er ikke mørkt og utrygt. Hun kan være som hun er, og få oppleve at det er greit. Livet er ikke konkurranse mellom ateister og kristne. Mitt juleønske er at vi skal være rause med hverandre (slik Jesus vil at vi skal være, for selv om jeg ikke tror at han er Guds sønn er det en ting eller tre vi kan lære fra han). Rause mot tenåringen som ikke finner lykken i kirken og rause mot Ottesen som finner den der. Rause mot meg som ble lykkelig uten en magisk bestefar som svever over hodet mitt.

 

Noen ganger ser jeg fortsatt opp mot himmelen og ber om et tegn, hva som helst som kan gjøre at jeg bli med i Klubb Gud igjen. Jeg får ikke noe svar. Likevel har jeg det fint. Jeg elsker å leve og skal nyte det til sekundet jeg dør. Det gjør ikke noe at Narnia ikke finnes når jeg får en så utrolig flott verden rundt meg. Jeg kaster ikke bort dagene mine med å konkurrere mot kristne om hvem som lever det beste livet, når jeg er så opptatt med å leve mitt eget gode og meningsfylte liv.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

2016! 2016! 2016!

Jeg gleder meg til 2016! Jeg har ikke noen løfter om hva jeg skal gjøre, men mer en ønskeliste. Ting jeg har funnet ut er lurt og gjerne vil fortsette med. Her er et lite utvalg:

  • Ikke alt trenger å være «kjør debatt!». Jeg har blitt mye flinkere til å si at jeg er uenig og at det er greit. Vi kan snakke om noe annet, for her det ikke vits i fortsette å diskutere.
  • Lære å si ifra om hjelp med en gang. Jeg har tatt rådet fra Arizona i Grey’s Anatomy: «When something like this happens, you call me, and you say, ‘Arizona, I’m in trouble and I need help.’ And I help you. Do you understand?». «Jeg har problemer og jeg trenger hjelp». Enkelt, men genialt. Klippet under er til hjelp om du trenger å friske opp din GA-kunnskap:
  • Man får ingenting om man ikke spør. Spørreordene er noe av det mest grunnleggende man lærer seg når man lærer et nytt språk, men vanskelig å få til i praksis.
  • Sette vanntette grenser. Det er bedre å si at man rett og slett ikke har lyst enn å late som man plutselig har fått hodepine.
  • Jeg trenger bare 20 sekunder med intenst mot for å tørre ting. Det må jeg minne meg selv på ganske ofte, og jeg tror jeg kommer til å få bruk for det neste år også.
  • «Jeg skjønner ikke hva du mener»er veldig effektivt når jeg virkelig ikke forstår hva noen mener, samtidig som jeg mistenker at jeg er uenig. De fleste orker ikke å forklare ting flere ganger.
  • Bare si unnskyld når jeg virkelig mener det.

Jeg håper 2016 blir et godt år, og jeg får til mer av det som gjør livet mitt litt bedre.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

En drømmer, og ikke en taper

Spotify har en tjeneste der man kan se hvilke sanger jeg har spilt oftest, og en av sangene jeg har spilt flest ganger er Such a Loser av Garfunkel and Oates. De synger om å satse alt og gå på trynet, og at man skal være glad for at man prøvde. Jeg liker den kjempegodt.

You can only fall that far
‘Cause you set yourself up so high
Who really cares if this time it didn’t fly?
At least you tried
At least you tried
At least you’re not that guy watching from the side
Who thinks he’s doing better ’cause he wasn’t defeated
When he’s just a non-entity who never competed
You’re the one who’s out there reaching for something greater
And you know
It’s better to be a loser
Than a spectator

It’s better to be a loser/Than a spectator. Hurra og amen for det! Jeg har tenkt mye på sangen i høst, det at det er bedre å ha prøvd enn å sitte på tribunen mens man lurer på om man kunne ha fått det til. Så langt har jeg hatt flaks med det jeg har prøvd på; fiksa en ny tilværelse i London, fått det jeg har skrevet på trykk i bøygen og på Kvinneguiden, presentert masteroppgaven min en nasjonal konferanse, kommet igjennom en skikkelig vanskelig høst og endelig fått sving på masteroppgaven. Og hver gang jeg har prøvd på noe nytt, har jeg tenkt at det ikke er så farlig om jeg mislykkes. Det er tross alt bedre å kaste seg ut i noe enn å se på fra tribunen.

Gleder meg til 2016!

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

A Hole in the World

I alle kommoder jeg har eid, har det ligget et begravelsesantrekk. Jeg vet om folk på min alder som aldri har vært i en begravelse, som har alle besteforeldre og familie og venner i livet. De er nervøse, forteller at de ikke vet helt hva som kommer til å skje, mens jeg, veteranen, forteller om alt man må huske på, om praktiske ting som at det kan bli  kaldt i kirker om vinteren, ta på en ekstra genser, sier jeg og ønsker at jeg ikke visste det.

Ingen av oss skal leve for alltid, alle skal leve alt for kort, og de aller fleste kommer til å gå i noens begravelse. Og selv om noen, som meg, tenker at de er forberedt, med reiseforsikring som dekker hjemreise til begravelse og passende klær i skap eller kommoden, så er vi jo ikke det. Som mot slutten i London, da jeg måtte følge mitt eget råd og kjøpe en passende varmere jakke. Ingenting passet, ingenting var som det burde være, jeg var kvalm og nummen i prøverommet, og jeg tenkte at ingenting vil passe igjen. Alt vil være feil i en verden uten hun jeg er så glad i. Jeg så meg selv i speilet og så på en blek og trist utgave av meg selv. Sorg er ikke bare å være trist, det er også å føle seg utenfor verden, som om sjokket og sorgen dytter deg ut av den. Utenfor prøverommet hørte jeg at folk lo. Jeg tenkte at jeg aldri kom til å le igjen.

En dag skal vi dø. Alle de andre dagene skal vi leve.   Jeg skriver sitatet på en lapp og henger den opp på veggen min. Jeg ser på den hver dag når jeg står opp, jeg tenker på at jeg skal leve, at jeg skal gå ut i verden selv om jeg føler meg på utsiden. Selv om jeg faller ut av samtaler og tenker at det ikke betyr noe, ingen av samtalene betyr noe, for vi skal dø og da spiller det ikke noen rolle. Jeg savner meg selv, jeg savner hun jeg var før jeg sto i prøverommet med en blazer som ikke passet helt, hun som kunne følge med i samtaler uten å tenke at det er så trivielt, så dumt, så bortkasta. Jeg ønsker meg at hun skal komme tilbake, hun som smiler med øyene, hun som ikke har et hull i hjerte, og sakte blir jeg meg selv igjen. Men ikke helt. Ikke egentlig sånn som før.

Det kommer annat mellan och det är bra, synger Melissa Horn og jeg kaster meg ut i livet igjen. Ut i verden. Jeg er glad, jeg har det morsomt og kjenner at det er andre ting i livet mitt enn sorg. Det er andre ting enn hull og mørke, og følelsene mine kommer tilbake. Jeg er ikke nummen, følelsene mine fosser igjennom kroppen, gjennom hjertet, gjennom sjela og jeg blir nesten glad første gang jeg er skikkelig sint. Jeg trodde alle følelsene kom til å være borte for alltid. Med følelsene kommer nyansene tilbake, alt er ikke bare kullsvart, men komplisert igjen. Jeg elsker å leve, tenker jeg. Det er så spennende og vanskelig og godt å få lov til å leve.

I kommoden min ligger det et pent, svart antrekk. Jeg brettet klærne fint sammen og la dem bort. De ligger i et hjørne i en skuff. Jeg tenker at det fint at jeg har dem, så er jeg klar til neste gang. Selvfølgelig er jeg ikke det. Jeg kommer til å stå i et prøverom og tenke at ingenting sitter rett, ingenting passer, og høre andre kunder le i butikken og tenke at jeg er utenfor. At jeg ikke kommer til å le igjen. Og så plutselig, som å bråvåkne fra et mareritt, kommer jeg til å gjøre det likevel. Igjen kommer jeg til å tenke at det er spennende og vanskelig og godt å få lov til å leve. Og at vi alle skal leve alt for kort.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

If you do then I do, too

Jeg har oppdaget Garfunkel and Oates, og hver gang jeg trenger å se på noe gøy, har jeg satt på en sang av dem. Men denne hører jeg på igjen og igjen bare fordi den er så fin.

https://www.youtube.com/watch?v=MneRtx7x2vs

Publisert i Uncategorized | Merket med , , | Legg igjen en kommentar